Hva forer du hunden med?

Nå skal jeg ikke fremme noe spesielt hundefór, men bare fokusere på HVA du gir hunden din å spise. Tørrfór? Våtfór? Middagsrester? Eller en blanding av alt? Nå har det seg sånn at hundene har en litt anderledes mage enn vi mennesker har. Og de kan fort bli dårlig i magen av feil ernæring. Så det aller beste er å gi hunden din mat som er laget og egnet for hunden.  Mine hunder får tørrfór blandet med litt våtfór. Men jeg må innrømme at de er ganske bortskjemte, så det hender vel at man slenger en og annen pølsebit til dem... Og det har jammen meg hendt at jeg har angrett på det. Når magen kommer i ulage pga mat de heslt ikke skal ha, har jeg ingen andre enn meg selv å skylde på, ikke sant. Man vet jo selv hvordan det er når man får i seg noe man ikke tåler - ikke bra.

Der finnes utallige fórtyper i markedet. Når man kjøper en valp, følger det som regel med litt for av oppdretteren - i hvert fall hvis det er en seriøs oppdretter. Da kan man egentlig bare fortsette å bruke det fóret. Men er man usikker er veterinæren god å ha. Selv om de ofte forhandler visse fórtyper, vet de jo at man bør mate dyrene sine med fór som er egnet.

I løpet av alle de årene jeg har holdt på med hunder, har jeg vært borti de fleste merkene tørrfór. Hver gang jeg synes hundene ble litt løs i magen, var det å bytte til et nytt fór. Og dermed var rundgangen gjort. hvis man bytter fór i eningen, får man en hund med løs mage hele tiden. Magen til hunden skal nemlit tilpasse seg maten den spiser. Klart man bør lese og tilegne seg kunnskaper om fóret man gir hunden, det er ikke alt som er like bra. Jeg, for min del, foretrekker et så naturlig fór som mulig. Da fungerer magen, og hunden får den naturlige tilsettingen av næring den skalha. det er mange merker der ute som egner seg godt.  Ønsker du å lære mer om hund og ernæring, ta kontakt med din veterinæe eller dyrebuttikken. De fører som regel også dyrefór, og kan nok en hel del om de merkene de har i butikken.

Her letes det etter godbiter :)

16.04.2018

Utstillinger har det vært mange av. Overalt i Norge, og også litt i Sverige. I Gällivare og Piteå, snart skal vi også til Skellefteå for å prøve oss på et championat der også. Sally har det i seg, og jeg har trua. Når det gjelder utstillinger er det mangt man kan oppleve. Dommerne er så forskjellige. den ene liker sånn og den andre sånn. Så det kan variere fra dag til dag. Den ene dagen får de ?alt? den neste er de ikke verdt noen ting. Jeg husker et år i Piteå, på en spesial faktisk. Jeg skal ikke nevne navn, men det var en kvinnelig dommer. En egentlig utidig dame som ropet og skrek i ringen så alle hørte hva hun mente om hundene din. Vel, Sally kunne ha vært litt bedre i pelsen, men det betyr ikke at hun skal kjefte meg opp i plenum. Steike så forbannet jeg ble! Men høflig som jeg er står jeg og hører på det hun remjer ut av seg, forlater og skriver henne opp i listen over dommere som vi IKKE skal stille for! Den er ikke så lang, listen med positive og rettferdige dommere er mye lengre - heldigvis. Jeg husker dog en annen dommer, en mamm som dømte i Bodø - på den aller første utstillingen vi var på. Jeg hadde bare Ask og Embla da, og den finske kvinnelige dommeren ødela gleden ved første møte: ?Jag tycker inte om dom hvita?! Ferdig! Pronto! Finale! Ask fikk gult og Embla fikk blått, og da vi gikk ut av ringen og opp mot bilen, kom hun jaggu meg etter oss. Og ?unnskyldte seg for å ha dømt så dårlig! Der vant hun seg litt inn igjen, men ?evig eies et dårlig rykte?, som kjent - så.... Dette har jeg omtalt lenger oppe i notatet...så det har ingen hensikt å gjenta seg selv.

Så ble jeg syk. Og to år ble borte for meg. Ingen utstillinger, bortsett fra den i Sjomen i mars 2014 da jeg spurte vår juniorhandler og familien hennes om de kunne tenke seg å dra opp til Narvik og stille Sally for meg. Hun trenger bare et lite cert, så er hun champion. Og snille mennesker som de er, dro de på jentetur til Ballangen og stilte henne i Sjomen med det resultat at hun nå har tittel Norsk Utstillings Champion... jeg var lykkelig :) Det er moro å stille hunder når man har noen som Sally, hun stiller seg selv og flørter med dommerne, hver eneste en...jeg vet ikke en (bortsett fra den svenske damen som jeg skrev om litt lenger oppe) som ikke har blitt sjarmert av henne. I Gällivare i 2013 kom de bort til oss og ville ha bilde av skjønnheten....da var det en del andre utstillere som stirret på oss...hva har vi gjort som fortjener en dommers gunst på den måten? Haha...ikke vet jeg, men det vet Sally!

  

Valper blir født - tør du se...? :)

Som oppdretter må man lære seg å ta imot valper. Men noen ganger kan det gå litt i stå - og veterinæren må trå til. Det skjeddedenne gangen - i 2011... Her kommer den siste av 7 valper som ikke ville ut i verden :) 

På 11 kull og noen og femti valper, er dette eneste gang vi trengte å tilkalle veterinær for hjelp til valping :) Vi er så heldig at vi har verdens snilleste og flinkeste veterinær :)
 

 

Et sammendrag....

 

Det er 4. januar. Året er 2005. Jula er vel overstått, og alle er glade for all fritiden og de fine presangene som lå under juletreet. Det ble en ganske mild og vår jul dette året. men nå er det nytt år, og vinteren har grepet skikkelig tak. Så det er bitende kaldt ute med en nålestikkende vind. Bakken er isete og veldig glatt, så jeg må liste meg hjem fra butikken rett over gata i håp om å komme velberget inn ytterdøra. Vel innenfor døra hører jeg telefonen ringer.... - ?vent nå litt, da....må få av meg jakke og sko...? roper jeg opp trappa. Som om det var noen der oppe og hørte meg... Men telefonen ga seg ikke, så anpusten og svett greide ejg å stotre frem et - ?hallo...?? Det var en oppdretter på dvergschnauzer fra Trondheim. Det var født et kull med hvite valper, om jeg var interessert. Om jeg var! Jeg kunne ha kysset gjennom telefonrøret... Det tok vel en halvtime å prate ferdig før jeg var fornøyd med alt jeg ville vite. Lille vakre, snille Embla var født! 3. januar tidlig på morran stakk hun snuten sin frem i denne verden. Jeg visste hun ventet på meg...Tiden og dagene gikk og jeg gledet meg, var utålmodig, kommer det ikke et bilde eller noe snart...? Eller en telefon...? Jeg kunne jo ikke drive å mase på dem der nede...det går jo ikke an... Etter to uker på den måten tok jeg mot til meg og ringte. Det var en hyggelig samtale, og jeg fikk vite deltaljert om min lille engel som lå hos mammaen sin og bare måtte vokse seg stor og sterk til hun kunne komme hjem... Hjem til en lengtende meg.Jeg brukte tiden godt. Var og handlet inn halsbånd, bur, seng, tepper... alt en liten dvergevalp trenger. Så tiden gikk da ganske fort. Og plutselig var dagen der og vi kunne hive oss på et fly til Trondheim. Vi beregnet et par ekstra dager - for å kose oss litt...men det ble ikke så veldig mye kos. Det eneste jeg kunne tenke på var den lille valpen som ventet på meg. Men en avtale er en avtale, så jeg holdt stand. Så var tiden inne, vi tok en drosje til adressen vi fikk oppgitt, og ringte på. Snart kom det en trivelig og blid dame og åpnet for oss. Og ønsket oss velkommen. Hun viste oss opp en trapp og inn en dør til en koselig stue der mannen hennes satt og ventet... Etter presentasjoner rog småprat, orket jeg ikke mer...hvor er valpen.? Vi ble geleidet inn i kjøkkenet - der satt den lille skapningen helt alene i bingen. Alle søskenene var dratt og hun satt der alene og ensom... Pep litt...jeg hadde tungt for å prate..strakk meg mot henne, og hun snuste litt på meg og løftet det ene forbeinet mot meg... ?Så? Ta meg opp da...jeg har ventet på deg!? Jeg plukket det lille 1,2 kilo tunge nurket opp i armene mine...hun la seg til rette med en gang - og sovnet... Mamma si hufsa var hjemme hos mor! Turen hjem gikk så bra, selv om hun kranglet litt i fra sherpabagen i drosja. Selv om hun hylte da hun ikke fikk være på fanget i flyet, gikk turen hjem til Bodø bare fint. Vel hjemme satte jeg henne ned på gulvet hvorpå hun spratt rundt omkring og snuste overalt. Det tok nøyaktig tre minutter så var hun ferdig snust. Svigermor kom opp og hadde med seg en ball....så koselig...hun rullet ballen mot valpen, og Embla sprang det hun kunne for å komme unna den digre greia som kom etter henne. Ballen var fire ganger så stor som hun selv.... ?Jeg trodde hun var større?, sier svigermor... ? Det er jo en liten hunderase, vet du? , sa jeg og plukket opp valpen fra gulvet. Svigermor var helt forferdet over hvor lita hun var. Og hun var liten....ved 8 uker veide hun 1,2 kilo! Dagene gikk og Embla vokste fint. Og hun ble mer og mer trygg på omgivelsene sine, både ute og inne. Selv om det var veldig kaldt det året, tålte hun det meste.

Da hun var ca 3 - 4 måneder gammel, tenkte jeg at jeg måtte komme meg ut og bli kjent med andre hunde-eiere...kanskje der er en klubb, kanskje der er hundetrening eller kurs...? Joda, jeg fant alt sammen. Og satte igjen med trening av valpen min. Hun var veldig lærevillig...vi hadde fullstendig kontakt fra dag 1. Og vi startet med å delta på ringtreninger, lydighetskurs, ja - i det hele tatt alt vi kunne for å sosialisere henne mest mulig. Hun var litt ?langbeint? og skranten til å begynne med - før kroppen liksom gikk seg til. Men etterhvert begynte hun å få fantastisk fin pels, stri og kritthvit, noe som ikke egentlig var så vanlig. De fleste hvite vi så hadde gjerne et rødbrunt drag over ryggen, det hadde ikke Embla...men en veldig stri og fin pels. I etterkant har vi lært at når pelsen på de hvite blir så stri og grov som mange blir, kommer også den rødbrune fargen over ryggen. Det også hos Embla... Vi slet med det en god stund, men så fikk vi et råd fra en som har holddt på med disse hundene i mange år. Eddik! Blad litt eddik en liter vann, hell det over pelsen etter bading...Og sakte, men sikkert forsvant den ekle fargen over ryggen. Jeg har blitt fortalt at det er en slags sopp som danner seg der.Frøkna fikk gode kritikker i ringen ved flere anledninger, og mange BIR´er og cert og HP´er...men aldri det gjeve storcertet! Så hun ble aldri noen champion. Det har vel også mye med at jeg ikke kunne stelle pelsen hennes på en oordentlig måte. Jeg fikk aldri lære det på den tiden. Selv om jeg spurte og grov var det ingen som ville lære bort noe. Jeg aner ikke den dag i dag hvorfor...hva var vitsen med å holde tilbake sånt. Er det ikke viktig å fremme rasen, alle variantene? Men akkurat da var ikke de hvite dvergschnauzerne så populære. Embla var datter av den første hvite tispen som kom til Norge. Ikke rart at det var vanskelig. Men nydelige, snille Embla var høyt elsket og skattet og mamma si lille hufsa.

Så kom den første svarte dvrgschnauzeren. Vi hadde gått en stund og fundert på om vi skulle skaffe en svart dverg. Meningen i utgangspunktet var jo å få en svart hann, så veien ble kort da denne jenta dukket opp. Jeg gikk gjennom flere forskjellige oppdrettere rundt omkring i Norge, og endte tilslutt hos en oppdretter sørafor. Hun ble levert uten helseattest, og med et navlebrokk, samt en tvilling på hodet. Jeg tok kontakt med oppdretter, men han ba meg bare sende valpen tilbake. Overhodet ikke! Jeg ble akkurat passe mistenksom, så jeg tok kontakt med veterinærene i området der han bor. Og begge to sa at han ikke hadde vært hos dem med noen valpekull den siste tiden. En av dem nevnte også at han hadde skaffet seg en chippemaskin, og chippet valpene selv. Det forundret meg veldig, for det er ikke lov å foreta chipping i Norge, hvis du ikke er en autorisert veterinær. Jeg ga opp det hele, fikk tvillingen sjekket, og blodprøve ble sendt til England. Ingen kunne si at dette var farlig eller arvelig - og navlebrokket var mest sannsynlig et resultat at det hadde blitt dratt litt mye i navlestrengen da hun ble født. Vi fikk operert bort alt sammen, hun ble helsesjekket i alle ender og beskjed om at det ikke er noe i veien for at hun kunne få et kull valper. Oppdretteren er så frekk nå at han påstår at vi hadde snakket om avl, hvorpå han hadde sagt at hun ikke skulle avles på. Og det sier han til en oppdretter? Jeg kjøper jo ikke bare valper fra å fylle huset med dem uten en plan! Itillegg hadde jeg faktisk på opptaker på telefonen, sånn at jeg har hele samtalen intakt. Også der det ble sagt fra oppdretters side at det ikke skulle være noe i veien for å sette et kull eller to på henne. Så sånn ble det. Hun fikk to kull med friske og flotte valper etter øyelysninger før hver paring. Helt til vi skulle planlegge hennes tredje kull. Da ble det oppdaget katarakt på det ene øyet. Helt tatt ut fra intet (vi vet jo bedre nå - det lå i hennes gener) Derfra gikk det vanvittig fort nedover med henne. Tilslutt ble hun helt blind på det ene øyet. Stakkars lille venn...heldigvis var det mulig å få byttet retina på henne sånn at hun faktisk kunne se litt på øyet. Folkene som hun bodde hos tok henne med til Steinkjær og fikk henne operert der. Nå ser hun noe på øyet, men det andre er også rammet av katarakt. Men hun har det bra og koser seg sammen med de fantastisk snille folkene sine nede i byen. Jeg gremmes av oppdrettere som driver med sånn avl....man vet aldri hva man får! Jge har side opp og side ned med informasjon om denne oppdretteren, og det er ikke trivelig lesning! Det fikk jeg av en av hans ..."venner"...

Jeg var ganske aktiv i klubbmiljøet, var med på treninger, turer, og ellers det som dreide seg om hund. Jeg arrangerte til og med et par kurs i pels-stell, noe det var veldig lite av i den tiden. Men Heidi Solaker var til god hjelp, og vi lærte det essensielle. Det er så synd at det skal være så mye ?hemmelighetskremmeri? blant hundefolket. Det er ingen som deler noe av det de har lært uten videre. Nei, her må man grave og spørre og mase og stryre verre enn verst. Og enda da holder de igjen ... merkelige greier. Men jeg, for min del, fikk med meg flere kurs andre steder enn mitt hjemsted. For jeg lærte fort at her i byen er det ikke greit å være hundeeier og ha ambisjoner. Da er du plutselig i konkurranse med de... store. Jeg greide ikke å få hundene frem fordi jeg ikke klarte å få til pelsen deres skikkelig. Hvorfor kunne ikke noen hjelpe meg?

Så kom det flere hunder, noen kjøpte vi, andre beholdt vi av kull vi fikk. På det meste hadde vi vel 12 hunder av begge kjønn. Det var en aktiv periode med forskjellige gjøremål, treninger, turer i skog og mark sammen med venner. En fin tid. Jeg ønsket aktiviteter rundt hundene, jeg var sulten på å lære om det meste, så jeg arrangerte selv kurs i pelsstell med innleid instruktør, og reiste rundt på utstillinger både her hjemme og i Sverige. Vi oppnådde ikke de helt store premieringene, egentlig. Den ene hvite hadde noe høye ører, og det ødela mye for henne. Jeg tenker en del på hvor urettferdig dette var. Bare et år før vi fikk henne ble det forbudt å kupere ører/hale i Norge. Og etter det mente de visst at det man hadde avlet frem, skulle forsvinne brått og over natta. Før avlet de på hunder som hadde mye substans i ørene sånn at etter kupering, sto de rett opp som de skulle. Det har tatt 10 år å få ørene på de hvite dvergschnauzerne til å ligge som de gjør i dag. Men vi lærte masse om både hundene og folkene rundt dem. Jeg tilegnet meg kurs regi av raseklubben og Norsk Kennel-klubb. Jeg tok natt-toget til Trondheim fredag kveld, for å dukke opp på kurs om morgenen, helt uthvilt og blid...for så å ta fly hjem søndag kveld... Du verden så mye informasjon - men jeg lærte masse om det jeg holder på med. Oppdrett og avl. Velge ut foreldredyrene... Hva er matador-avl?

Det var mange positive ting som skjedde i klubbmiljøet også...jeg husker jeg meldte meg på bussturen til Tromsø et år. Vi skulle på Nkk-utstilling. Min aller første der oppe. Jeg var i Harstad noen ganger, men aldri så langt nord. Det var en utrolig morsom og trivelig tur, men folk og hunder om hverandre i bussen. Og latterdøra sto på vidt gap hele den lange turen opp til Ishavsbyen. I Tromsø gikk det sånn noen lunde. Embla fikk da Bir, så jeg var jo fornøyd med det, men så var det det der med det certet. Det satt så innmari langt inne... Tispen ble "slaktet", der var ikke mye bra med henne, nei. Jeg var jo litt skuffet, men måtte jo også innse at hun kanskje ikke er helt rasestandard. Så summa summarium var det en flott tur, og en flott utstilling. Bussturen tilbake til Bodø gikk som et skudd. Sjåføren ville nå den ferga! Så han råkjørte bitte litte grann - til vår store glede, egentlig

Så begynte ting å gå litt i feil retning. Jeg var fortsatt aktiv i klubben, stilte opp på medlemssmøter og årsmøter....like lykkelig hver eneste gang for at jeg ikke ble valgt til noe verv. Det var ganske bra stemning og jeg trivdes ganske bra i dette miljøet. Å kunne diskutere hundene, være sammen med likesinnede.....men..... Jeg oppdaget fort at det var noen som mer enn gjerne ville lage litt negativ stemning. De som gikk sammen med en, snakket og pratet med en, 10 meter av veien, for så å sakke etter og finne seg en ny å gå med en stund. For så å snakke negativt om den første...og sånn fortsatte det langs etter hele ruta... Det var flere enn meg som reagerte på dette, og det begynte å bli litt kleint, så og si. Jeg holdt meg enda litt på avstand...lot dem gå og nedsnakke de andre i gruppa... Det var mange episoder som ble skikkelig utidig, sladder og prating i kulissene, om den, og den, og den...og jeg var slett intet unntak...jeg sier ting som de er, og det er jo ikke alltid det blir tatt positivt. Det er ikke moro å få sannheter slengt i trynet. En kveld på Peppes satt vi og skulle ha medlemsmøte... Jeg merket ikke så mye at noe var i gjære, men det var en litt rar stemning, det må jeg innrømme. Jeg hadde akkurat sendt en av mine valper fra meg til et koselig par nordafor. - Hvorfor ville du ikke ha henne lenger? Hvordan skulle jeg kunne svare på et sånt spørsmål? Jeg elsket den lille jenta mi...men hun var sin fars datter og ørene var kjempestore og veldig tykke, så de sto rett opp. Ingen dommer ville akseptere det. Så etter valpetiden, oppnådde hun ingen verdens ting. Og jeg kunne fortsatt ikke fylle huset med hunder jeg ikke kunne bruke...så resultatet ble at hun flyttet. Men det var vondt, veldig vondt... Mens jeg satt og forklarte dette til gjengen festet blikket mitt seg på en av dem....hun satt og himlet med øynene, nikket mot meg, og hånet meg i plenum! Jeg grep tak i jakken min og rett og slett forlot rommet. Satte meg i bilen mens tårene rant og rant. Hvordan kunne hun være sånn mot meg? Hva har jeg gjort dem? Det ble slutten på klubblivets gleder for meg. Jeg følte det så simpelt gjort, at jeg greide ikke å tilgi henne... På spørsmål fra klubbens leder hva som skjedde, sa jeg ?spør henne?! Men hun sa selvsagt ingen ting, bare snakket om at hun hadde smerter....og hennes ord er det sanne ordet. Smerter? Hvor? Den himlingen med øynene var et hån, ikke smertegrimaser! Jeg vet at andre så hva som skjedde, en av dem spurte meg om hva som skjedde... Jeg kuttet kontakten med klubben etter dette og sørget for meg og mine... Men plutselig fikk jeg besøk av en person som jeg vet hverken liker meg eller har noe til felles med meg.... helt tatt ut av intet kommer hun på besøk, ikke bare en gang, men flere ganger. Og hun presiserte at ?jeg er ikke sendt hit...jeg kommer av meg selv.... hm...ja den som kunne tro noe sånt. Hun har aldri vært hos meg før eller etterpå, for den saks skyld...så hva hun ville med besøket er helt uforståelig. Jeg bryr meg egentlig ikke heller. Det er en ukultur i klubben som burde lukes bort. Kun da kan den overleve! Jeg er dem gjerne foruten... og hadde jeg kunnet hadde jeg meldt meg ut. det verste er at noen? sprer onde rykter som skader meg og mitt oppdrett... Jeg har ingen sjangs å forsvare meg selv om jeg vet helt inne i mitt hjerte at i mitt oppdrett er alt rent. Samvittigheten min er ren som en engels sjel!

Tiden gikk, og jeg begynte å se meg om etter nye hunder, nye muligheter, nye mål...Jeg går videre, og samtidig ønsker jeg å fortelle om de vakre hundene mine - som gir meg alt jeg trenger i denne verden... Takk for at du - kanskje - leste dette. Dette er bare begynnelsen! Vi skrives :)

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan også velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen